Hender det av og til du stopper opp og lurer litt på hvordan i all verden det kan ha seg at når framtidige generasjoner skal lese historien om den største pandemien som har rammet menneskeheten siden spanskesyken, så skal vi ikke se bort fra at panikkartet hamstring av toalettpapir vil bli beskrevet som en av de mest absurde måtene nåtidens jordboere møtte de nye utfordringene på i en tidlig fase av utbruddet?

Det var på ingen måte noe særnorsk med det. Det ble hamstret dopapir i store kvanta i Australia også. Og i USA og i Hong Kong. Til og med svenskene, som ellers på mange måter har valgt å gå sine egne veier, tømte butikkhyllene for dopapir i løpet av noen få timer.

Hamstring av doruller var kort sagt et verdensomspennende fenomen.

Hvorfor akkurat toalettpapir ble et produkt som fikk folk til å gå av hengslene, vil sannsynligvis forbli et uforståelig mysterium til evig tid, men om ikke annet så tilhører det en av de basisvarene vi er avhengige av i hverdagen og drar i hus med jevne mellomrom, på lik linje med melk og brød.

Enten du var en av dem som gikk rett i hamstringsfella eller tilhører den harde kjernen som sto imot gruppepresset og muligens lo av hele kaoset – i hvert fall helt til du gikk tom selv og ikke var i stand til å finne en eneste pakke i butikken, så er tross alt ikke toalettpapir det verste man kan ha bygd seg opp et aldri så lite kriselager av. Om ikke annet så har det uendelig lang holdbarhetsdato. Og det kommer til nytte. Før eller siden.

For fortsatt er det sånn at alle vi som enda ikke har gått til anskaffelse av et av de nye spyletoalettene, er helt avhengige av toalettpapir opptil flere ganger daglig.

Alle ting har sin egen historie og mange av dem har vært igjennom en lang og brokete utvikling før de har endt opp som de produktene vi kjenner i dag.

Sånn er det med dopapiret også.

Det startet i Kina der de så smått begynte å eksperimentere med det allerede i det sjette århundre, og det skal ha vært både mykt og absorberende, i tillegg til at det inneholdt parfyme for å hindre uønsket lukt.

Papir var imidlertid en dyr vare og dermed noe som var forbeholdt fiffen.

Resten av verden måtte derfor nøye seg med det de hadde for hånden, men historien kan fortelle at selv om bruk av papir til formålet fortsatt skulle komme til å glimre med sitt fravær i mange århundrer, så har det ikke vært noe i veien med kreativiteten til folk opp gjennom tidene.

Litt avhengig av hvor man bodde og hva man hadde tilgang på, har man benyttet seg av både det ene og det andre i et forsøk på å holde understellet sånn rimelig rent og ryddig.

Mens våre forfedre, vikingene ofte brukte knokler med en form som var velegnet til formålet, ble maiskolber flittig brukt i USA og Mexico – vel og merke etter at kornene er spist.

Andre steder var kongler populært, og også østersskjell ble gjerne brukt der dette var å oppdrive.

Ellers gikk det mye i både pinner, mose og løv – eller småstein.

Enkelte benyttet seg også av ekornskinn, noe som i forhold til kongler og annet ruskomsnusk nødvendigvis må ha vært å regne som datidens svar på Lambi..

De gamle romerne hadde sine egne metoder. De benyttet seg av en såkalt xylospongium, som rett og slett var en svamp surret fast på en pinne. Denne ble skyllet i eddik eller saltvann etter bruk og gladelig lånt bort til naboen eller andre venner og kjente.

Med andre ord – man tok det man hadde for hånden og benyttet seg egentlig av det meste, – alt bortsett fra papir.

Etter hvert som historien gikk sin skjeve gang, begynte imidlertid ting gradvis å forandre seg, og på 1600-tallet, etter at den første avisen hadde sett dagens lys i Tyskland, fant kloke hoder ut at når nyhetene var lest, kunne disse trykksakene ha stor gjenbruksverdi som toalettpapir.

Dårlig råd og mangelfulle leseferdigheter gjorde at aviser i starten ikke var vanlig blant folk flest, men dette tok seg gradvis opp ettersom tiden gikk.

Utover i siste halvdel av syttenhundretallet begynte avispapiret sakte men sikkert å gjøre sitt inntog også på norske utedasser, og i årene framover fylte de sin rolle både som underholdnings – og nytteobjekt, – først som lesestoff ved lange økter på ramma og etterpå som dopapir.

Å tørke seg bak med bilder av de kongelige som ofte ble portrettert i blader og aviser, var imidlertid utenkelig for mange. Disse slapp derfor ofte unna møkkajobben og ble hektet opp på veggen i stedet.

På attenhundretallet begynte det for alvor å bli skikkelig fart på sakene, da amerikaneren Joseph C. Gayetty i 1857 oppfant det som skulle vise seg å bli forløperen til det moderne dopapiret.

Papiret hans var tilsatt aloe vera mot hemoroider og ble solgt i flak, slik som servietter blir i dag. Hvert ark var også preget med navnet på oppfinneren godt synlig.

I 1894 entret så Gayettys landsmann, Seth Wheeler banen og tok patent på dopapir på rull, med perforeringer som gjorde det enkelt å rive av nødvendige flak.

Og sånn ser i grunnen dorullen fortsatt ut den dag i dag.

Avslutningsvis tar vi for ordens skyld også med den endelige konklusjonen på det evige spørsmålet om hvilken vei dorullen egentlig skal henge.

En så vesentlig problemstilling har selvsagt vært gjenstand for seriøs forskning.

Det var en gruppe forskere ved Universitetet i Colorado som tok på seg oppgaven, rett og slett for å finne ut hvordan måten dorullen henger på, påvirker sjansen for at vi kan bli smittet av bakterier som gjerne florerer på toaletter, og spesielt på de offentlige. Mange av disse bakteriene kan være farlige, i verste fall dødelige, og på veggen under dorullen kryr det av dem.

Henger rullen med papiret ut, er det langt mindre sjanse for at du berører veggen når du griper etter papiret enn om det henger inn mot veggen. Derfor er det enstemmig vedtatt fra forskerhold at det er utovervarianten som anbefales.

Spesielt nå i disse dager, hvor smittefare lurer overalt,  må det vel kunne sies at de har et vesentlig poeng – uavhengig av hva du innerst inne selv måtte mene om saken.