I forbindelse med jul, juleforberedelser og julepynt, har helt sikkert mange en eller annen gang i livet også stiftet bekjentskap med dorullnissen – på godt eller vondt.
Han har av og til blitt beskrevet som «nissen bare en mor kan elske», og får av ulike årsaker sjelden like mye annerkjennelse som sine kolleger – fjøsnissen, Cola-nissen, rampenissen, for ikke å snakke om selveste julenissen.
Ikke har han en lang og tradisjonsrik familiehistorikk å se tilbake på, ikke kjører han rundt i en stor, rød, blinkende juletrailer og reklamerer for sukkerholdige drikkevarer, ikke gjør han rampestreker i nattens mulm og mørke – og ikke skaffer han seg goodwill med årlige gavedryss til alle snille barn.
Dorullnissen utgir seg i grunnen ikke for å være noe mer enn det han er – en stylet papphylse som bare står der – som et symbol på gjenbruk, rimelige løsninger og større eller mindre grad av anlegg for kreativitet. Likevel har han evnen til å vekke nokså sterke følelser hos enkelte.
Felles for alle dorullnisser er at de har identisk kroppsbygning. Ellers kan de være nokså forskjellige, alt etter tålmodigheten og de skapende evnene til vedkommende som har stått for påkledning og utførelse.
Uavhengig av utseende, er det lite sannsynlig at en dorullnisse noensinne kommer til å gå av med seieren i noen skjønnhetskonkurranse. Derimot stilte de med opptil flere kandidater da kåringen av Norges styggeste julepynt gikk av stabelen i regi av riksdekkende medier for en del år tilbake.
Stygg eller ei, med litt flaks kan dorullnissen fint klare å score noen poeng på personlighet.
Hjem til jul
De aller fleste dorullnisser ser dagens lys i barnehager eller på juleverksteder rundt om i det ganske land, og bringes deretter hjem til sin framtidige bolig av en forventningsfull liten kunstnerspire. I likhet med annen kunst, kan mottagelsen den får være noe blandet.
Selv om kritikerne aldri ville drømme om å komme med negative ytringer i kunstnerens påhør – og selv om dorullnisser også har sine fans, er det slett ikke alle forunt å bli ønsket like ektefølt velkommen inn i varmen.
Dorullnissens største superkraft er antagelig evnen han har til å kunne komme inn som et forstyrrende uromoment og kræsje stilen i et ellers perfekt SoMe-fotogent julehjem, pyntet til perfeksjon, alt i tråd med årets juletrender.
For naturligvis fins det trender å forholde seg til også når det handler om jul, og disse endrer seg år for år.
De fleste dorullnisser har egentlig aldri matchet spesielt godt med noen av dem.
Det kan være tøft å være dorullnisse i et hus hvor det er stilriktig design og klare pynte-kjøreregler som gjelder.
Inn i varmen i selv det mest velfriserte julehjem må han imidlertid, du kaster bare ikke ungenes mesterverk i søpla – i hvert fall ikke den første jula …
Spørsmålet som kanskje melder seg i stedet, er hvor nissen kan parkeres sånn at den blir minst mulig fremtredende.
Et tips fra trendanalytikere og interiørkonsulenter som har greie på sånt, er å samle all den hjemmelagde pynten som ungene frakter med seg hjem i grupper – som en egen, liten utstilling. Om disse «gruppene» skal plasseres midt i synsfeltet eller mer i det skjulte, får være opp til hver enkelt.
Krasse meninger og radikale tiltak
Selv om dorullnissen ikke kan skryte av å ha en like lang og tradisjonsrik bakgrunnshistorie som enkelte av kollegene sine, betyr det på ingen måte at han er historieløs.
Tvert imot.
Siden han entret banen en eller annen gang i løpet av det 20. århundret har dorullnissen vært gjenstand for både hardtslående argumenter og såpass inngripende tiltak at det har medført fete avisoverskrifter og opprørske tilstander i kommentarfelt på sosiale medier.
Aller mest rabalder ble det kanskje i 2011, etter at Halvor Bakke, best kjent som Norges «interiørkonge», trampet stygt i klaveret og uttalte i beste sendetid på tv2 – helt uten sperrer, at dorullnisser var stygge og ikke fortjente noen positiv oppmerksomhet.
Sånt blir det bråk av. Selv om man ikke nødvendigvis alltid er like overbegeistret for den hjemmesnekrede julepynten til ungene selv, betyr ikke det at det er fritt fram for andre å ha negative holdninger til den.
Bakke fikk utrolig mye tyn for uttalelsene sine, og illsinte tv2-seere raste på Facebook og e-post.
Ikke før hadde gemyttene begynt å roe seg, så var det på’n igjen med en ny jul og en ny debatt rundt dorullnissens rett til eksistens.
En barnehage i Ski sikret seg solid pressedekning landet rundt i 2012, etter å ha lagt ned forbud mot all dorullnisse-produksjon. Dette kom som en følge av at barnehagen hadde mottatt bekymringsmelding fra en far som minnet om at doruller faktisk kom fra do og derfor kunne være en potensiell kilde til smittsomme sykdommer.
Nok en gang gikk kommentarfeltene varme. Meningene om saken var riktignok delte, men den allmenne oppfatningen var at en tom dorullhylse neppe var den største trusselen menneskeheten sto overfor.
Dette fikk medhold av kommunelegen i Ski som også kom på banen, og uttalte at «det er vel ingen som tar inni dorullen når de sitter på do», og at hun overhodet ikke var bekymret for noen smittefare i denne sammenhengen.
Noen dorullnisseproduksjon ble det uansett ikke i barnehagen det året.
Dorullnissen går viralt
Selv om han vært gjenstand for både brutale uttalelser og tidvis stått i fare for masseutryddelse, har dorullnissen også sine trofaste tilhengere. En som har lagt ned mye tid og innsats på å løfte dorullnissen opp og fram, er Sebastian Solli, som regnes som Norges mest profilerte dorullnisselager. Han er blant annet mannen bak Instagramkontoen «dorullnissen», og har mange hundre dorullnisser på samvittigheten.
Det er riktignok langt mer enn bare nisser i Sollis nissegalleri. Både politikere, kongelige, sportsprofiler, musikere og andre kjendiser er representert, alle utført med relativt enkle midler, men likevel lett gjenkjennelige.
Sebastian Solli er også forfatter av «Den store dorullnisseboka», som ble utgitt i 2020 – faktisk som en direkte følge av koronapandemien.
Selv om det gikk utforbakke med mye annet i den perioden, var det oppgangstider for dorullnissen. Hjemmesitting og kjedsomhet, i tillegg til opphoping av unormale mengder med hamstrede doruller rundt om i de tusen hjem, ga ideen til bokprosjektet og la grunnlaget for suksess.
Etterpå har det i grunnen rullet og gått.
Slekt følger slekters gang, de daværende småbarna fra dorullnisse-forbudstiden har for lengst vokst seg store og blitt fullt ut i stand til å ta egne avgjørelser hva julepynt angår – og dorullnissen lever fortsatt i beste velgående.
Det kommer han nok til å fortsette med. Ikke bestandig like billedskjønn kanskje, men en klassiker for tilhengere av gjenbruk og budsjettvennlig julepynt, og mange ganger slett ikke uten en viss sjarm heller – selv om han kanskje ikke alltid matcher så godt med resten av interiøret.
Fagrådet for våtrom og Badebloggen ønsker alle en fin julefeiring!