Årets uvanlige varme og tørre sommer i Europa har ført til rekordhøy tørke og kritiske tilstander mange steder. Avlinger dør, elver og sjøer tørrlegges og drikkevannreservoarer går tomme. Forhold vi tidligere mest forbandt med land i fjernere himmelstrøk, begynner plutselig å krype faretruende nær innpå oss.

Selv her i “vannlandet” Norge har man i enkelte områder kunne merke et snev av de utfordringene redusert vanntilgang fører med seg de senere månedene. En nedbørsfattig vinter og vår førte til lav grunnvannstand flere steder, og magasinfyllingen i Maridalsvannet – som står for det meste av vannforsyningen til Oslo, ligger fortsatt bare på 68 prosent, noe som er et godt stykke under normalen.

Likevel er vi her oppe i nord utrolig heldig stilt i forhold til en rekke andre land i Europa – og resten av verden.

Oppfordringer fra kommunen om å korte ned på den tiden man står i dusjen med noen minutter – eller en gressplen som blir litt brunsvidd i kantene er i grunnen bare et gedigent luksusproblem i forhold til det å miste hele avlingen sin – eller å måtte gå flere mil daglig for å skaffe noen liter med brukbart drikkevann til seg selv og familien – sånn som realiteten er mange andre plasser i verden.

I prinsippet er det vann nok til alle på jorda, men 70 prosent av det er saltvann, to tredeler av ferskvannet er utilgjengelig for oss – og resten er ofte fryktelig skjevt fordelt.

Mens langvarig tørke fører til vannmangel mange steder, forårsaker flom og oversvømmelser ødeleggelser av avlinger og forurensing av drikkevann andre plasser.

Klimaendringer, forurensing og befolkningsvekst er alt sammen årsaker til

at kloden vår står overfor en hel rekke utfordringer, og vi er nødt til å gjøre noe hvis livsgrunnlaget for jordas befolkning skal kunne opprettholdes. Tilgang til vann er helt avgjørende for all eksistens – og vi trenger mer av det!

Å avsalte havvann er en mulig måte å produsere mer ferskvann på, men det er en svært kostbar og ressurskrevende prosess.

Ifølge FN vil den eneste måten å løse problemet med vannmangelen i verden på være ved å gjenvinne det ferskvannet vi allerede har tilgjengelig.

Det betyr i praksis at vi må begynne å rense og bruke om igjen vannet fra avløpsanleggene i stedet for å slippe det ut i naturen etter bruk. På verdensbasis går mer enn 80 prosent av avløpsvannet i dag ubehandlet rett ut i elver, sjøer og hav.

Ved å rense og sende dette vannet tilbake som drikkevann i stedet, eller benytte det til vanning i jordbruk og i industri, vil vi kunne nyttiggjøre de vannressursene vi har på en langt mer effektiv måte enn det som er tilfelle i dag.

Gjenbruk av vann er på ingen måte noe nytt fenomen.

I ørkenlandet Namibia begynte de med dette allerede for over femti år siden. Helt siden 1968 har renseanlegget ved hovedstaden Windhoek levert resirkulert vann til innbyggerne i landet.

Et annet eksempel er Singapore, som har minimalt med egne vannressurser og tidligere måtte importere det meste av vannet fra nabolandet Malaysia.

I dag renser Singapore vann fra kloakken med membranteknologi og ultrafiolett stråling, og kan dermed dekke 40% av eget vannbehov. Innen 2060 satser de på å øke dette til 55%.

En stor del av vannet brukes i industrien, mens noe av det tilføres drikkevannet.

Også i Frankrike, som har en rekke tørre somre bak seg, skjer det ting. I Vendée-området har myndighetene offentliggjort planer om å gjøre om avløpsvann til drikkevann innen 2024. Før vannet slippes ut i et drikkevannsreservoar skal det gjennom flere omganger med filtrering og desinfisering.

På den internasjonale romstasjonen ISS er det å drikke resirkulert vann en helt selvfølgelig ting.

Siden prisen for å frakte 1 liter vann fra jorda er på over 200 000 kr, blir hver eneste dråpe fuktighet ombord i romstasjonen – også det som havner i toalettet gjort om til nytt vann. Selv om det kanskje ikke høres særlig forlokkende ut, skal dette vannet ifølge ekspertene være langt renere enn det de fleste får ut av kranen hjemme.

Det er med andre ord ikke mangel på kunnskap om hvordan man kan rense og gjenbruke vann som først og fremst er den største utfordringen. Hindringene ligger ofte i regelverk og manglende forretningsmodeller.

Selv om det er en rimeligere løsning å gjenbruke avløpsvann enn å avsalte havvann, er det fortsatt en kostbar prosess som krever store ressurser, og spesielt fattige utviklingsland har ikke nødvendigvis til rådighet de midlene som er nødvendig.

Tanken er at dersom man kan benytte slammet fra renseprosessen til å lage for eksempel biogass eller gjødsel av, vil dette kunne finansiere noen av utgiftene knyttet til vannbehandlingen.

WIDER UPTAKE er et EU-prosjekt som har som målsetting å finne ut hvordan vannressursene på jorda kan utnyttes best mulig, begrense utslipp og utvikle bærekraftige forretningsmodeller for vannsektoren.

Prosjektet er et samarbeid mellom vann- og avløpsselskap og privat næringsliv i fem land. Det er SINTEF som er koordinator for prosjektet, og Norge er også involvert i det, sammen med Nederland, Tsjekkia, Ghana og Italia.

Ved hjelp av diverse demoprosjekter skal de ulike landene i løpet av en fireårsperiode teste ut forskjellige løsninger og forretningsmodeller for gjenbruk av vann og andre ressurser som fins i avløpsvann.

Her i Norge skal Hias renseanlegg på Hamar blant annet videreutvikle sin prosess for biologisk rensing av avløpsvann uten bruk av kjemikalier, mens renseanlegget IVAR i Stavanger skal gjenvinne ressurser fra avløpsvannet ved å bruke slam til å lage gjødsel, jordbruksprodukter og biogass av.

Andre løsninger som skal testes ut i de andre landene som er med i prosjekter er:

• Nederland: Å utvikle byggematerialer av cellulosefiber fra avløpsvann og kalsitt (et restprodukt fra rensing av drikkevann).

• Tsjekkia: Bruke renset avløpsvann til vanning av grøntområder i byer

• Ghana: Benytte renset avløpsvann til vanning i jordbruket og lage biokull av slam. Biokullet skal erstatte ved som energikilde i industri.

• Italia: Bruke avløpsvann til vanning i jordbruket og utvinne fosfor og nitrogen til gjødsel.

Gjenbruk er i skuddet som aldri før, og det bør i aller høyeste grad gjelde for den aller viktigste ressursen vi har her på jorda også.

FN’s bærekraftsmål nr. 6 forplikter verdens land til å sikre at alle har tilgang til rent vann innen 2030 – og dit går det fort.

Kan vi bruke om igjen det vannet vi har flere ganger – og i tillegg skape bærekraftige verdier ut av restavfallet, vil vi i det minste være et skritt videre på veien i riktig retning …