Vi har et aldri så lite opprør på gang her i det ellers så relativt fredelige landet vårt. Arkitekturopprøret Norge er den korrekte tittelen på opprørsgruppen, og grunnen til at det reageres er at det etter hvert har begynner å bli veldig mange som har sett seg lei på at det settes opp så mange stygge bygninger her i kongeriket. I skrivende stund har aonorge 59,2 tusen følgere på Instagram, og det sier vel i grunnen litt …

Ikke bare bygges det mye – etter manges oppfatning stygt. Det bygges ofte dårlig i tillegg, noe alle som på en eller annen måte er involvert i klagesaker fra frustrerte boligeiere kan vitne om.

Likevel er det verdt å huske at vi heldigvis også fortsatt har en hel del vakre, gamle bygninger igjen her i landet.

Vi har koselige trehus og vi har ærverdige gamle bygårder, med stilige utvendige fasader og sjarm og sjel i hver eneste krok på innsiden. Vi har også staselige sveitservillaer fra siste halvdel av attenhundretallet, med snirkler og utskjæringer som det må ha tatt tømreren en halv evighet å utforme.

Vi skal ikke glemme alle de gamle, laftede tømmerbygningene som fins rundt omkring heller, i setergrender og på gårdsbruk, satt sammen av stokker som en gang i tiden ble nøye håndplukket til formålet for å skulle kunne stå stødig oppreist mot vær og vind “til Dovre faller”.

Enten vi snakker om noe så jordnært som et enkelt geitefjøs oppe på vidda eller et herskapelig hjem for fiffen i en av storbyene våre, ligger det utrolig mye solid kunnskap, gode håndverkstradisjoner og helt sikkert også en stor porsjon yrkesstolthet bak hver eneste lille detalj i all den flotte, gamle bebyggelsen vi faktisk har.

Men hvor tok de egentlig veien – alle de dyktige folka som bygde og skapte alt sammen, og som vel sant og si ofte må kunne beskrives som like mye kunstnere som vanlige håndverkere?

Hvor ble det av tømreren som valgte hver stokk eller planke med omhu, alt etter hva den skulle brukes til? Som visste alt om sånne ting som at egenskapene til trevirket var avhengig av en hel rekke ting for å kunne passe til akkurat det ene eller andre formålet?

Hvor tok han veien, maleren som kunne bruke timesvis på selv ørsmå detaljer og skape vakre, kunstferdige motiver på vegger eller i tak – selv om han antageligvis må ha pådratt seg slitasjeskader i både nakke og skuldre allerede relativt tidlig i livet – i yrkesstolthetens navn?

Og flisleggeren som hadde tid og mulighet til å bruke dager og uker på å tenke ut og stable på plass drøssevis av bitte små mosaikkfliser til vakre, avanserte mønstre?

Eller alle de andre håndverkerne som la igjen litt av sjela si i hver eneste jobb de utførte og var mer opptatt av at ting skulle gjøres pent og varig enn at det skulle gå fort?

Når var det alt det fine, bunnsolide og tradisjonsrike ble byttet ut til fordel for raske løsninger, penger og profitt?

Sannheten er at alle disse verdiene begynte å tape terreng rett etter krigen, da boligmangelen var prekær, og behovet for hus som folk flest ville ha råd til å anskaffe seg var stort. For å kunne møte disse utfordringene måtte det nytenking til.

Hus måtte kunne bygges raskere, rimeligere og mer effektivt enn før – og det måtte også noen justeringer i byggeforskriftene til for å gjøre det tillatt å benytte andre materialer og teknikker enn det som hadde vært regelen tidligere.

I oppgangstidene etter krigen gikk i grunnen alt dette så det suste.

Moderne sagbruk, ferdighusfabrikker, malingsprodusenter osv. tok etter hvert over stadig flere av de rollene som tidligere hadde tilhørt tømreren, snekkeren og maleren – og siden har historien gått sin skjeve gang.

Parallelt med et stadig økende krav til effektivitet og kostnadsbesparende måter å bygge på, havnet de gamle håndverkstradisjonene gradvis mer og mer i bakleksa.

Beklageligvis fins det faktisk ikke noen snarveier til godt, solid og vakkert håndverk. Så lenge penger og profitt er det som er mest avgjørende, så må det nødvendigvis gå på bekostning av andre, og kanskje mer grunnleggende verdier. Det er ikke håndverkernes feil at det har blitt sånn. Hvis vi skal skylde på noen, så bør det heller være utbyggerne, som skal ha størst mulig inntjening på løsninger som er mest mulig raske og rimelige – for dem selv. Og da vil det nødvendigvis til tider kunne måtte gå litt for fort i svingene for noen og enhver da.

Likevel.

I en tid hvor ord som sirkulærøkonomi, grønt, miljøvennlig, ombruk, gjenbruk og ikke minst bærekraft har blitt en del av dagligtalen – ville det ikke være naturlig å ta vare på det vi har igjen av solide håndverkstradisjoner og kunnskap om god byggeskikk her i landet – før alt sammen går helt i glemmeboka? Både for å kunne bringe eksisterende hus tilbake til gammel storhet, eller for å bygge nytt.

Vil det ikke være klokt å satse på det som er solid, vakkert og varig framfor billig, dårlig – og tidvis stygt, hvis vi virkelig mener alvor med alt dette pratet?

Heldigvis er det noen som har nappet tak i temaet, og som ønsker å gjøre en innsats for å føre gamle håndverkstradisjoner og kunnskap om de ulike fagene videre til kommende generasjoner.

Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DNB jobber med et prosjekt der planen er å gi byggfagelever i videregående skole, lærlinger og unge håndverkere mulighet til mer og bedre opplæring i tradisjonshåndverk. Tanken er at det skal skapes en læringsarena for hele landet, som skal bidra til å inspirere og rekruttere nye generasjoner til å overta kunnskapen om materialer, stilarter, arkitektur og bruken av eldre redskap – og dermed bringe kulturarven vår videre med seg inn i framtiden.

Sånt liker vi!