Du kan neppe ha unngått å legge merke til at denne bloggen har en badeand som favorittfugl, noe som på ingen måte er tilfeldig.

Den velkjente gule badeanda er fast inventar i millioner av badekar rundt i hele verden, og er på mange måter symbolet over alle symboler på badeglede og lek i vann.

Dykker vi litt ned i historien, viser det seg imidlertid at denne relativt enkle badeleken i plast har mye mer på merittlisten enn å bare være en kilde til glede for små og store badeengler.

I tillegg til å være et populært samleobjekt, kan den også skilte med status som kunstverk. Et stort et. Videre blir den verden over ofte brukt til å samle inn penger til gode formål, og på merkverdig vis har den også gjort nytte for seg i forskningsøyemed.

Den har til og med fått sin egen dag. Den 13. januar er den nasjonale badeanddagen.

Men la oss starte fra begynnelsen.

Leker av gummi begynte å dukke opp på slutten av på 1800-tallet, og i løpet av 1940-årene så den legendariske gule badeanda med det røde nebbet, omtrent sånn som vi kjenner den i dag, dagens lys for første gang.

Det var imidlertid ikke som badeleke den begynte karrieren sin. Fordi de første eksemplarene var laget av vulkanisert gummi og overhodet ikke svømmedyktige, ble den i starten introdusert som tyggeleke. Ettersom tiden gikk og nye og lettere materialer ble tatt i bruk til produksjonen, flyttet den imidlertid etterhvert opp i badekaret – og ble der.

Badeanda som samleobjekt
For mange er badeender et yndet samleobjekt. Du får dem i all verdens utgaver, fra den rimeligste varianten i plast til en langt mer ekslusiv limited edition-utgave dekket med Swarovski-krystaller – for den som liker bling og har sånn omtrent 10 000 kr som skulle vært brukt opp. Da følger det forøvrig også et par hvite vanter med på kjøpet..

Mange av de store, velkjente fotballklubbene, som f.eks. Bayern Munchen, FC Barcelona og Manchester United har sine egne, spesialdesignede badeender for salg til ivrige supportere, og det samme gjelder det tyske flyselskapet Lufthansa, som deler ut badeender til kunder som benytter 1.klasse-loungen deres.

Selv om det for de fleste kan være vanskelig å skjønne et kvekk av, så fins det faktisk folk der ute som er villige til å både bytte flyselskap og å endre reiseplaner bare for å sikre seg et eksemplar av Lufthansas badeand.

Den aller mest ihuga badeand-samleren av alle er en amerikansk kvinne med navn Charlotte Lee som i 2019 rundet over 9000 eksemplarer og for lengst har sikret seg en plass i Guiness rekordbok.

Badeanda i storformat
“Vi er en stor familie og alt vannet i verden er vårt globale badekar” er den dypere meningen bak det som er det aller mest kjente kunstverket til den nederlandske kunstneren Florentijn Hofmans, en kjempemessig badeand med en høyde på ikke mindre enn 16,5 meter og en kroppsvekt på ca. 1. tonn – i tillegg til en 10 tonns flytende metallplattform.

Denne giganten hadde sin debut i Saint-Nazaire i Frankrike, der den ble sjøsatt i 2007.

Hofmans tanke bak kunstverket er at synet av badeanden skal vekke gode barndomsminner – på tvers av nasjonalitet og religion. Ganske enkelt. Siden kunstneren er en mann med prinsipper, følger det endel klare restriksjoner med for bruken av anda. Den skal alltid befinne seg på vann, og den skal være til glede for allmennheten og ikke benyttes i private sammenhenger. Det skal heller ikke være kommersielle interesser involvert, noe som betyr at det ikke skal klistres reklame på den. Et annet kriterie er at den alltid skal være kortreist, så når et land ønsker besøk av den, så sender han ikke nødvendigvis over selve anda, men tegninger og arbeidsbeskrivelser, mens mottakerlandet selv er ansvarlig for å finne noen til å produsere den.

Florentijn Hofmans berømte badeand kan skilte med en mer heftig og spennende verdensturne enn det de fleste rockestjerner kan skryte på seg.

Etter å ha skvulpet rundt i det ene havnebassenget etter det andre på ulike kontinenter, gikk den på en skikkelig smell i Taiwan rundt årsskiftet 2013-14. Til stor forferdelse for alle som så på, eksploderte den brått og uventet. Årsaken til eksplosjonen ble aldri oppklart, men ifølge BBC skal en av teoriene ha vært ørneangrep.

Enda verre gikk det i Kina, bare noen måneder senere. Under en kraftig flom i Nanming-elven ble den tatt av vannmassene, skylt avgårde – og forsvant. Hvordan en badeand i denne størrelsen bare kunne bli sporløst borte, fikk mange til å klø seg i hodet, men til tross for intens andejakt ble den aldri funnet igjen.

Nå skaper man sjelden spektakulær kunst uten å bli utsatt for piratkopiering, og Hofman har i årenes løp hatt sine runder, både med de ikke helt ukjente kineserne, men også i forbindelse med en annen gigantisk badeand, kalt Mama Duck, som dukket opp i 2014 i USA og var signert en mann ved navn Craig Samborski.

At noen skulle drive kommersiell business med et produkt som var laget etter hans tegninger og ideer og i utgangspunktet kun var ment for å glede og begeistre, falt på ingen måte ikke i god jord hos den opprinnelige opphavsmannen.

Samborski på sin side, påsto at hans badeand overhodet ikke var laget etter de “enkle skissene” han hadde fått tilsendt fra Hofman, – og at den dessuten var mye større enn originalen.

Og mens gutta krangler videre om opphavsrett, eierskap og vitale mål, seiler de enorme badelekene deres videre mot nye eventyr – om enn i litt ulik retning.

Badeanda til gode formål
Å arrangere såkalte badeand-løp, som oftest i den hensikt å samle inn penger til gode formål har vært en populær aktivitet mange steder gjennom mange år. Spesielt i 1990-årene gikk denne aktiviteten som en farsott verden over og sørget for klingende mynt i kassa til mang en veldedig organisasjon.

Selv om det ofte ligger en relativt krevende oppgave bak prosjektet fra arrangørenes side, er selve prinsippet med badeand-løp veldig enkelt – og ikke minst svært underholdene for deltakerne.

For en liten pengesum “adopteres” en nummerert and. Alle påmeldte ender slippes deretter i samlet flokk løs i en elv eller kanal, og eieren av første and over målstreken vinner en premie.

På store arrangementer kan det være flere hundre ender med i løpet.

Det fins naturligvis en verdensrekord å prøve å slå her også for den som måtte ønske det, og den ble satt under Great Britain Duck Race i London i 2009, da ikke mindre enn 205 000 blå badeender ble sjøsatt på Themsen.

I takt med at vi har fått øynene opp for hvor mye plast som havner i naturen, har imidlertid badeand-løp blitt et nokså kontroversielt tema de senere årene, siden det aldri er noen garanti for at alle endene overhodet når fram til målstreken noen gang.

Badeender på rømmen
Under en januarstorm i 1992 falt en container full av plastleker overbord fra et frakteskip i Stillehavet. I fallet åpnet containeren seg, med det resultat at 28 000 badeender var i fri flyt på åpent hav og måtte seile sin egen sjø – noe det skulle vise seg at de gjorde til gangs.

Vind og havstrømmer førte tusenvis av dem inn til strendene i Alaska, mens andre igjen tok veien gjennom Beringstredet, drev videre fastfrosset i de arktiske ismassene over Nordpolen og dukket opp igjen i Atlanterhavet flere år senere.

I løpet av årene som har gått siden hendelsen, har disse endene blitt funnet igjen på de utroligste steder over hele verden, som på Hawaii, i Sør-Afrika, USA, Australia og i England.

Selv om forskere, i likhet med de fleste andre ser med bekymring på all plasten som flyter rundt i havet, så har disse usedvanlig reiseglade og seiglivede endenes ville ferd over alle verdenshav, også vist seg å ha stor nytteverdi, i form av å gi mye ny og verdifull kunnskap, bl.a. om havstrømninger.

Så kanskje kan vi konkludere med at det gamle ordtaket som sier at ” Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe” faktisk har noe for seg…

Og – skulle du finne en relativt sliten og falmet badeand merket ” The First Years” i fjæra en vakker dag, kan du med stor sannsynlighet regne med at den har reist både langt og lenge og lenger enn langt!