Inspirert av at Kristi himmelfartsdag nettopp har gått av stabelen, tar også Badebloggen seg en tur opp i høyden denne gangen. Vi skal faktisk helt opp i verdensrommet for å sjekke hvordan det egentlig står til med sanitærforholdene der ute.
I den forbindelse kan vi legge til side alle de vanlige formaningene om bruk av Våtromsnormen og riktig fall mot sluk for et øyeblikk, for når tyngdekraften opphører er det overhodet ingen verdens ting som faller lenger, og de fleste utfordringene som oppstår er i det hele tatt av en helt annen art enn de vi er vant til å møte på bakkeplan.

Selv om yrkestittelen «astronaut» for mange vil framstå som det kuleste av det kule og for enkelte til og med fører til både heltedyrkelse og nesten gudestatus, så er det fortsatt helt alminnelige mennesker som befinner seg inni romdraktene, med akkurat de samme behovene som deg og meg. For å si det enkelt – astronauter må også på do.
Her slutter imidlertid det enkle.
For det som her på jorda som oftest er veldig lettvint å få gjort noe med når trangen melder seg, har opp gjennom romfartshistorien vist seg å skape både trøbbel og mye hodebry. Når du befinner deg i vektløs tilstand ute i verdensrommet er det ikke lenger bare å dra ned buksene på romdrakten for å gjøre ditt fornødne i tide og utide.

I konkurransen om å være førstemann til å bygge en farkost som kunne bringe mennesker ut i verdensrommet og til månen, var det ikke toalettfasilitetene som sto øverst på timeplanen i romkappløpets spede begynnelse.
Likevel er problematikken like gammel som romfartshistorien selv, og den kom tydelig til uttrykk allerede i 1961 da Alan B Sheppard som Amerikas førstemann skulle skytes ut i verdensrommet. Siden denne ferden i utgangspunktet ikke skulle vare mer enn et kvarters tid var det ingen som hadde tenkt på at kroppslige behov kunne melde seg, men som ofte ellers når det kommer til teknikk, oppsto det også denne gangen problemer. Dette gjorde at det ene kvarteret brått ble til 4 lange, nervepirrende timer inni en trang kapsel for den godeste Alan B. Og velutviklet selskapsblære eller ei, sånt gjør selvsagt noe med deg. Må du så må du – og det var nettopp det han måtte. Dermed så han ingen annen mulighet enn å bruke romdrakten som urinal, med den følge at fuktigheten inni drakten kortsluttet sensorene han hadde på kroppen og utløste full alarm inne i kontrollsenteret.
Ut i verdensrommet kom han imidlertid etter hvert og det ble helt sikkert en spektakulær opplevelse også – selv med vektløs urin skvulpende mellom skulderbladene.

Kloke av skade la ingeniørene i NASA hodene sine i bløt og utviklet en astronautbleie for senere romferder.

Når man skal ut på langtur, f.eks. til månen, holder det imidlertid ikke bare å utstyre astronautene med bleie, da trengs det mer permanente løsninger. Med tanke på all høyteknologien som kreves for å kunne sende et fartøy tur retur månen, er det imidlertid vanskelig å la seg imponere over innsatsen som ble lagt ned for at mannskapet om bord skulle kunne tre av på naturens vegne på en relativt sikker og bekvem måte underveis på turen.
Da Apollo 11 lettet fra John F. Kennedy Space Senter i 1969 med månen som neste stopp, var toalettforholdene om bord heller elendige.
For å få lettet på trykket måtte de tre astronautene om bord tre «redskapen» sin inn i en kondomlignende slange som var koblet rett ut i det lufttomme verdensrommet via en ventil. Poenget var å urinere og åpne ventilen samtidig. Utfordringen var at teknikken måtte sitte som et skudd for at alt skulle gå etter planen. Skrekkscenariet var å åpne ventilen for tidlig, slik at suget fra verdensrommet gjorde at du ble sittende fast, eller i motsatt fall for sent, sånn at urinen din ble gående i bane på innsiden av romkapselen. Enda verre var det når det meldte seg behov fra de mer bakenforliggende regioner. Da måtte astronautene benytte en slags pose som lignet på en gjennomsiktig flosshatt som ble limt fast på rompa. Det videre forløpet i prosessen sies å ha vært en heller grisete og illeluktende affære som fungerte elendig i praksis.
For spaserturene på månen var det de spesielle astronautbleiene som gjaldt. Andremann på månen, Buzz Aldrin, har senere fortalt at han ikke brukte de første sekundene til å nyte den spektakulære utsikten, men til å slå lens – en artig liten bit av romfartshistorien som kanskje har kommet litt i skyggen til fordel for større og viktigere hendelser…

Astronautbleiene skulle vise seg å forbli en utfordring for NASA i årevis, fordi de ikke var egnet for mer enn en dags bruk. I 2016 utlyste de derfor en verdensomspennende konkurranse – Space Poop Challenge, med en 1.premie på 15000 dollar til vinneren. Målet var å finne en løsning som ga astronautene mulighet for å kunne gjøre sitt fornødne i en romdrakt i inntil 6 dager, og interessen for konkurransen viste seg å være overraskende stor. Dr. Thatcher Cardon var den som til slutt gikk av med seieren med et system kalt M-PATS.

Mange år etter at det amerikanske flagget ble plantet på månen, løsnet russiske myndigheter, som er kjent for å holde godt på hemmelighetene sine, på snippen og erklærte at kosmonautene deres hadde hatt lagt bedre løsninger for toalett-opplegg enn NASA allerede helt i starten på romfartshistorien. Den kjente russiske avisen Pravda kunne fortelle at både romhunden Laika og selveste Gagarin hadde hatt velfungerende do-løsninger på turene sine, og de påfølgende romheltene skal visstnok ha fått tatt mål av rompene sine for å få lagd spesialtilpassede toaletter før de ble sendt ut i space. Et av disse, med skål av bronse, ble brukt av verdens første kvinnelige kosmonaut, Valentina Teresh-kova, og står i dag utstilt på et forskningsinstitutt i Moskva.

I dag, over femti år etter at amerikanerne vant kampen om månen og russerne muligens gikk av med seieren om de beste toalettfasilitetene, bor og arbeider russiske kosmonauter og amerikanske astronauter side ved side i fred og fordragelighet sammen høyt over hodet på oss på den internasjonale romstasjonen ISS (International Space Station), som ble påbegynt som et gigantisk samarbeidprosjekt mellom flere av verdens nasjoner i 1998.
ISS er i bunn og grunn et digert forskningslaboratorium som går i lav bane rundt jorda, 400 km over bakken. Siden år 2000 har det vært fast bemannet og en besetning på 6 bor som regel om bord i 6 mnd om gangen – med de små og store utfordringene dette fører med seg.

Astronautene som kommer tilbake til jorden etter å ha tilbragt sin tilmålte tid på romstasjonen får stort sett alltid de samme spørsmålene om oppholdet, og en fast gjenganger er hvordan de går på do der. Svaret på dette er som regel også alltid det samme: «Veldig forsiktig!»
Selv om toalettene på ISS er designet for å ligne mest mulig på de vi har her på jorda, så er det likevel vesentlige forskjeller. Mannskapet må bl.a. bruke stropper for å feste føttene mot gulvet og svingbarer over lårene for å holde seg på plass.

Toalettene er basert på bruk av luftstrømmer, og det gjelder å sørge for god tetning til toalettsetet før viften startes og et utløp åpnes.
Fast avføring samles opp i poser og lagres i en beholder. Når denne er full, plasseres den i et forsyningsfartøy for destruksjon i atmosfæren under tilbakevending.
Flytende avføring samles opp i en slags trakt som er utformet for å passe til begge kjønn. Denne trakten er festet til en slange i forkant av toalettet og den flytende avføringen går til vanngjenvinningssystemet for rensing til drikkevann.

Siden prislappen for å frakte 1 liter vann fra jorda og opp til ISS er på over 200 000 kroner, er de to toalettene som fins om bord forståelig nok konstruert for å spare vann.
Gjennom filtrering og destillasjon av urin og flytende avføring, i tillegg til spillvann og kondensert atmosfærefuktighet, framstilles det nytt vann som til tross for det noe tvilsomme utgangspunktet sies å være renere enn det de fleste av oss får ut av springen.

I snitt bruker hvert besetningsmedlem 4,4 l vann daglig til drikke og vask.

Personlig hygiene er også et kapittel for seg når du befinner deg i vektløs tilstand og hver dråpe vann er verdt sin vekt i gull. Både for å holde vannforbruket nede og fordi det ville blitt for mye jobb å fange opp frittsvevende vanndråper etterpå, foregår all kroppsvask med en tynn vannstråle, såpe og klut og ikke med dusj. Til hårvask benyttes en skyllefri shampo.
Selv en dagligdags ting som tannpuss er nøye gjennomtenkt. NASA har utviklet en spesiell svelgbar tannkrem til bruk i verdensrommet – med det passende navnet NASA-Dent.

Er det ellers noe du lurer på om dagliglivet på romstasjonen, så kan du jo spørre de som bor der. Søker du opp «ISS» på YouTube, så kan du både chatte med mannskapet om bord og se livesending fra space. Ganske kult, spør du meg!