I en tid da det å vaske hendene har blitt et av dagens viktigste gjøremål, tenkte jeg at det kunne passe bra med litt såpesnakk.

En gammel Romersk legende forteller om et fjell som het Sapo, hvor det foregikk ofring av dyr. Når det regnet kraftig, blandet fettet fra de ofrede dyrene seg med aske fra offerbålet og rant ned i elven som lå ved foten av fjellet. De lokale kvinnene la merke til at klærne de vasket i denne elven etter et kraftig regnskyll, ble mye renere enn ellers.
Og sånn sies det at menneskene oppdaget såpen.

Som legender flest, er denne heller neppe tuftet på virkelige hendelser, men om ikke annet så er i hvert fall de grunnleggende ingrediensene for den tidligste formen for såpeproduksjon på plass.
Og det er jo også nærliggende å tro at det uansett må ha vært noen tilfeldigheter med i spillet for å kunne komme på en såpass u-logisk ide som at en blanding av aske og fett skulle kunne bli til et produkt som var egnet til å fjerne skitt –  som f.eks. aske og fett. Men faktum er at de eldste såpene vi kjenner til, var lagd nettopp av en miks av fett eller olje, aske, leire og/eller sand.

Hvem som opprinnelig står bak oppfinnelsen og hvor gammel den er, er det imidlertid ingen som riktig vet, men ut fra funn som ble gjort under utgravinger i Babylon, tyder alt på at de her allerede omkring år 2800 f.Kr. var i stand til å lage en form for såpe, fordi det på noen sylinderformede krukker ble funnet formler som er forenlig med prosessen for såpeproduksjon.  
Også de gamle egypterne, som var opptatt av personlig hygiene, blandet animalske og vegetabilske oljer med alkalier for å lage en såpelignende substans.

Mye tyder på at også de gamle germanerne og flere med dem skal ha hatt kunnskap om såpeproduksjon, mens de badeglade romerne, som sammen med grekerne er kjent for å ha vært tidlig på’n med alt som har med vann og sanitære forhold å gjøre, i starten gjorde tingene på sin egen måte, ved å smøre seg inn med parfymerte oljer for deretter å skrape kroppen ren med en skrape. Såpe brukte de til klesvask.

Siden bruk av såpe henger tett sammen med renslighet, hopper vi glatt over den lange, ufattelig skitne og pestbefengte perioden som fulgte i Europa etter Romerrikets fall og spoler helt fram til det 17. århundre, da folk så smått begynte å vaske seg igjen.
Med et endret syn på personlig hygiene, fikk også såpeproduksjonen et oppsving, men i starten var såpe en dyr og eksklusiv vare, og dermed et produkt som var forbeholdt fiffen og de kongelige.
Mange begynte derfor å koke sin egen. Hva slags fett som ble benyttet til produksjonen avhang i stor grad av hvor du bodde. I landene rundt Middelhavet var det vanlig å benytte olivenolje i såpen, mens folk lenger nord som oftest benyttet seg av fett fra dyr.

I 1790 lyktes det den franske kjemikern Nicholas Le Blanc å fremstille stoffet sodium hydroxside, eller lut, og dermed ble det fart på sakene for alvor og produksjon av såpe ble etterhvert big business.

I 1865 oppfant William Sheppard opp den første flytende såpen. Denne ble i første omgang brukt på offentlige steder der hygiene var spesielt viktig, som sykehus o.l.

Med et stadig økende antall produsenter som solgte akkurat den samme varen, ble kampen om å kapre kundene stadig tøffere, og viktigheten av smart markedsføring stadig mer påtrengende. Her gjaldt det å kjenne sin besøkelsestid!
Ved å slutte å selge såpe i løsvekt og heller pakke hvert enkelt såpestykke vakkert inn, sikte seg inn mot den rette målgruppen og bedrive heftig reklame for produktene, ble såpeprodusentene våre tidligste merkevarebyggere, og da engelskmannen William Hesketh Lever lanserte Sunlight-såpen i 1884, var verdens første merkevarenavn et faktum.

Samtlige såpekokere var skjønt enige om at det var kvinnene som var den viktigste målgruppen. Derfor var det disse reklamen ble rettet mot, og produsentene visste nøyaktig hvilke knapper de skulle trykke på. De spilte rett og slett på forbrukernes fokus på skjønnhet og utseende, og markedsførte produktene sine deretter.

Også her hjemme på berget ble det kokt såpe, først rundt om i de tusen hjem, men etter hvert også industrielt.
Som såpeprodusent var det i første omgang Lilleborg som var “kongen på haugen”, og som var en av de første bedriftene i Norge til å satse på merkevarer. I 1842 ble «sæbesyderiet» bygd ved Akerselva og ved århundreskiftet kunne de tilby et bredt spekter av ulike såper til befolkningen. I  løpet av 1930-tallet begynte Lilleborg for alvor å satse på merkevarer, salget av såpe økte stadig og produsentene hadde landets husmødre i sin hule hånd med forlokkende tilbud om skjønnhet, roser i kinnene og tilnærmelsesvis evig ungdom dersom de bare hadde vett på å velge den rette såpen.
Men så kom krigen.
Og med den kom også den beryktede B-såpen, som var den eneste såpen fabrikantene fikk lov til å produsere for allment bruk. Den var lagd av herdet avfallsfett fra sildeindustrien, tyske syntetiske fettsyrer, kritt, talkum, leire og bindemiddel som alginat og parfyme og beskrives som en heller trist affære. Ikke var den noe godt vaskemiddel og den skummet lite. I tillegg var det rasjonering på såpe som på mange andre produkter, derfor ble såpekoking på hjemmebane igjen en vanlig aktivitet i mange norske hjem.

Da freden kom i 1945 gikk det igjen mot lysere tider, og folk kunne parkere B-såpa og boltre seg i et stadig mer mangfoldig utvalg av skummende godsaker. Siden har det bare gått oppover og framover helt til i dag. Utvalget har underveis gått fra stort til enormt, og vi som forbrukere overøses på daglig basis med reklame for rengjørende produkter som skal dekke behov vi ikke engang visste at vi hadde før produsentene gjorde oss oppmerksomme på det.
Og vi lar oss fortsatt lokke, selv om det neppe er så mange lenger som tror på at vi blir spesielt mye vakrere av å vaske ansiktet med f.eks. Lux-såpe, slik som vi ble fortalt gjennom utallige reklamekampanjer for en del år siden. Skal vi derimot tro på markedsføringen til en bonde fra Elverum, skal visstnok akkurat denne såpen være et helt fantastisk produkt å bruke for å holde elgen unna havreåkeren. Og det er da neimen ikke verst det heller.

Lykke til med håndvasken!