Alt og alle har en historie. Det gjelder for dusjen også, og her får du den:

Hvis vi ser bort fra våre tidligste forfedre, som sikkert bare rett og slett hoppet inn under en foss for å få seg en oppkvikker, så starter hele dusjhistorien likevel veldig langt tilbake i tid, i det gamle Egypt. Utfra bilder og tegninger som er funnet på leirgods fra denne epoken, mener ekspertene å kunne tolke det dithen at folk i overklassen alt den gangen hadde egne innendørs baderom, og at selve dusjingen foregikk ved at slaver tømte vann over dem fra leirkrukker.

Det var imidlertid grekerne som var de første virkelige dusjerne. Allerede for ca. 4000 år siden hadde de rørleggerkunsten helt inne og var i stand til å bygge rørsystemer som ledet vannet inn i store badeanlegg. Palasset til den godeste kong Minos i Knossos på Kreta f.eks., var forsynt med både dusj, badekar og vannklosett.

De gamle romerne er likevel kanskje de som historisk sett er aller mest kjent for sin store badeglede, og de adopterte grekernes kultur og videreførte den med liv og lyst. I likhet med i Hellas, ble vann ledet ned fra fjellene via akvadukter, og rørledninger førte det videre inn til de såkalte termene, som de romerske badeanleggene ble kalt. Her kunne folk fra alle samfunnslag bade, dusje og diskutere politikk. Eller siste nytt. De romerske badene er vel kjent for å ha vært populære sosiale samlingspunkter, og i det første århundret e.Kr. fantes det ca. 170 av dem spredt rundt omkring i hele Romerriket.

Ordet “dusj” stammer forøvrig fra det franske “douche”, som igjen kommer fra romernes “aqua ductus”, som rett og slett betyr “å lede/føre vann”.

Etter at det hadde gått nedenom og hjem med storhetstiden til både grekere og romere, gikk det beklageligvis gradvis samme veien med rensligheten til befolkningen i Europa, og det skulle ta mange år før noen begynte å tenkte på å vaske seg igjen..

På 1500- tallet gikk alt som het kroppsvask fullstendig av moten.

Legestanden mente at skitt beskyttet kroppen og ga vannet skylden for både pest, kolera og det som verre var. Omgang med vann ble sett på som både utsvevende og farlig og folk ble oppfordret til å utvise den største forsiktighet i nærkontakt med det.

Menneskeheten gikk nå en langvarig og særdeles illeluktende tidsepoke i møte..

Etter flere hundreår med skitt og møkk begynte det gradvis å lysne igjen, og trenden startet så smått å snu. På midten av 1700-tallet begynte leger og lærde å få en ide om at det muligens kunne ha helsemessige fordeler å vaske seg av og til og dermed ble personlig hygiene og bruk av vann til formålet stadig mer akseptert.

I 1767 tok den engelske komfyrmakeren William Feetham patent på den mekaniske dusjinnretningen han hadde funnet opp,- en artig sak med håndpumpe. Dette ble førløperen til The English Regency Shower, et dusjsystem som kom på markedet i England i 1810 og som så omtrent sånn ut:

Problemet med disse tidlige dusjene var at de brukte det samme vannet om og om igjen, så du ble ikke spesielt ren, og ikke var det spesielt varmt heller.

De hadde med andre ord sine svakheter. På den annen side må de vel kunne betegnes som de første sparedusjene vi kjenner til…

Midt på attenhundretallet ble imidlertid gamle greske og romerske rørleggerkunster gjenoppdaget og tørket støvet av. Dermed åpnet det seg nye muligheter i form av innendørs røropplegg, noe som ga folk anledning til å kunne bade og dusje i rent vann.

På 1870- tallet innstallerte franskmennene dusjer i brakkene til den franske hæren og også i fengsler, men dusjer i private hjem var fortsatt forbeholdt overklassen, både der og i andre land i enda mange år. Det ble imidlertid oppført en rekke offentlige folkebad rundt omkring, som alle kunne benytte, også her til lands.

En liten revolusjon på dusjfronten skjedde I 1953, da tyskeren Hans Grohe hevet folks dusjopplevelse flere hakk ved å sende Unica, den første høydejusterbare dusjstangen ut på markedet. En dusjstang høres kanskje ikke spesielt innovativt ut, men den ga anledning for å kunne nyte en varm dusj med begge hendene fri, i tillegg til at den gjorde det mulig å plassere dusjen andre steder i rommet enn over badekaret. Derfor hadde denne oppfinnelsen stor betydning både for folk flest og for forandringer av selve arkitekturen i baderom.

Utover på på sekstitallet ble det gradvis mer vanlig med dusj i private hjem, men det hører med til historien at så sent som i 1973, manglet fortsatt 31% av norske hjem bad.

På 1980 – tallet ble det fart på dusjmarkedet for alvor og siden har det bare gått slag i slag.

Og mens tiden går og historien fortsetter, fylles markedet opp av stadig flere, mer kreative og spennende dusjløsninger. Og her sitter vi og prøver å bestemme oss for hva vi skal velge når vi pusser opp badet. Skal vi gå for noe enkelt og vannbesparende – eller skal vi rett og slett gjøre som våre tidlige forfedre og velge et fossefall…? Med LED-belysning i valgfri farge…